Barnas Havarikommisjon 2024 – Forord
Barn Diskrimineres
I årets forord må jeg igjen minne på følgende: Grunnloven § 104 slår fast at alle barn har krav på respekt for sitt menneskeverd og rett til å bli hørt. Ved alle avgjørelser som berører barn, skal barnets beste være et grunnleggende hensyn. Norge har også gjort FNs barnekonvensjon til en del av norsk lov. Dette forplikter de folkevalgte på Stortinget, i regjeringen og i alle kommuner. Det forplikter alle som møter barn i sitt arbeid eller som tar avgjørelser som berører barn.
Det forplikter oss alle. Barns rettigheter er de voksnes plikter! I arbeidet for en barndom uten vold og overgrep er barnekonvensjonens artikkel 19, om barns rett til beskyttelse mot vold og overgrep, og artikkel 39, om barns rett til hjelp og rehabilitering, særlig viktige. Årets rapport setter søkelys på de ufødte, de minste, de aller mest hjelpeløse. Men også på voksnes generelle oppfatning av barn. Det er et havari når barns rettigheter ikke blir fulgt, eller blir trumfet av voksne i en rettsstat. Da diskriminerer vi barn i forhold til voksne på urimelig grunnlag. Selv har jeg opplevd gleden ved å bære frem tre nydelige barn, der jeg på sykehuset, hos legen og på helsestasjonen fikk en god og trygg oppfølging. Mine svangerskap var heldigvis problemfrie, og jeg levde i trygg relasjon med barnefar. Slik er det dessverre ikke for alle. Der det oppdages at gravide har rusproblemer meldes dette umiddelbart. Det iverksettes hjelp for å ivareta mor og for å beskytte det ufødte barnet. Slik må det være. Der det oppdages at mor blir utsatt for vold, meldes det derimot ikke. Da har mor selvbestemmelsesrett. Vi beskytter ikke det ufødte barnet mot vold. Det ligger ingen pålegg fra myndighetene om å iverksette hjelp. Dermed får verken mor, barn eller, i dette tilfellet den voldelige faren eller partneren, støtte og hjelp ut av volden. Det er et havari!
Jeg har opplevd sjokket, smerten og sorgen over å miste en nydelig datter. Det resulterte i et tankekaos og mareritt om hennes død. Spørsmålene kvernet og gjorde meg syk. Var det en pinefull død? Opplevde hun mye smerter? Hvordan døde hun? Det ble en besettelse. Spørsmål som enhver naturlig vil stille seg er: Hva skjedde? Var det min skyld? Kunne jeg ha forhindret det? Noen foreldre ønsker ikke slike svar. Når døden skjer i hjemmet, står foreldrenes rett til privatliv foran barnets rett. Om foreldrene ikke vil, er det fortsatt samfunnets plikt å forsvare barns rettigheter – å få avklart om det har skjedd noe kriminelt. Alt annet er et havari! Det er med stor uro jeg registrerer hvordan de voksne sine rettigheter altfor ofte kommer foran barn sine rettigheter. Her diskrimineres barn stadig i møte med rettsstaten. Forventningene som ligger til barn, om underkastelse og passivitet, gjør barn ekstra sårbare i møte med politi og rettsstat. Barn må bli gitt tilgang til å uttale seg og de må få rom til å gjøre det i eget tempo og med egne ord. Barn er de fremste vitner til eget liv og er sannferdige vitner. De fortjener å bli trodd på det de forteller. Alt annet er et havari! Denne rapporten skal løfte barns stemmer, og løfte et krav om at barn må bli likebehandlet i rettssystemet. Vi utfordrer dere som har myndighet til å gjøre endringer for å styrke barns rettigheter. Alt annet er et havari!
Lykke til!
Med vennlig hilsen Ada Sofie Austegard, Generalsekretær, Stine Sofies Stiftelse