Barnas Havarikommisjon 2024 – Innsikt – Uskyldspresumsjonen
Barnas troverdighet
Rettsstaten er og blir opprettholdt av en rekke grunnleggende rettsprinsipper som skal ivareta både tiltalte, fornærmede og etterlattes rettssikkerhet. Disse prinsippene er, i motsetning til mye av rettslæren ellers, godt kjent i befolkningen.
Ett av disse prinsippene er uskyldspresumsjonen. Dette prinsippet forenkles ofte til «enhver rimelig og fornuftig tvil skal komme den tiltalte til gode» og «man er uskyldig til det motsatte er bevist». Hva da når «det motsatte» blir umulig å bevise?
Rimelig og fornuftig tvil
Uskyldspresumsjonen er et viktig rettsprinsipp som skal hindre at uskyldige straffes for noe de ikke har gjort. Det er den rimelige og fornuftige tvil som skal komme tiltalte til gode. Premissene vi legger til grunn når vi tolker uskyldspresumsjonen er ikke konstante. Blir disse premissene for strenge kan dette gi utilsiktede negative konsekvenser, som verner skyldige og fratar fornærmede viktige rettigheter. Det må være rom for å kunne diskutere rekkevidden av uskyldspresumsjonen:
Politiet får inn en anmeldelse der en fire år gammel gutt skal ha blitt utsatt for seksuelle overgrep. Barnet, som har språk som samsvarer med alderen, har fortalt til både foreldrene og barnehageansatte at han ble «tisset på» av morfar, og tisset var klissete og ekkelt. Barnehagen og foreldrene kontakter sammen barnevernet som melder videre til politiet.
Politiet oppretter sak på bakgrunn av meldingen. Foreldrene og barnehageansatte kontaktes og forklarer hva de har hørt gutten si. Deretter kalles morfar inn til avhør. Han er fortvilet fordi han har blitt kuttet ut av familien og har ikke lenger kontakt med gutten. Han svarer noe
vagt rundt det han er mistenkt for, men forteller at guttens storebror på 13 nettopp hadde blitt tatt av foreldrene mens han så på porno.
Den fire år gamle gutten kalles inn til tilrettelagt avhør hos politiet, og må forklare seg i to omganger. Først forklarer han at morfar tisset på ham, det samme han sa til foreldrene og barnehagen. I andre runde av avhøret spør avhørseksperten mer om hendelsen, og gutten trekker først litt på det før han forteller at «det var som om han spyttet på meg».
To måneder senere kommer beskjed fra politiet om at saken er henlagt på bevisets stilling. Bistandsadvokaten til gutten tar kontakt med påtalejurist og får forklart at det ikke forelå nok beviser til å få morfar straffedømt. Påtalejuristen forklarer også at bistandsadvokaten har anledning til å påklage saken.
Bistandsadvokaten ringer deretter foreldrene, forteller hva påtalejuristen har forklart og avslutter med at – etter hans erfaring – er det lite poeng i å påklage avgjørelsen. Han legger på og saken er avsluttet.
Vurderingene bak avgjørelsen
Denne saken er ikke unik. Begrunnelsen for hvorfor denne – og tusenvis av andre lignende saker om vold og overgrep mot barn – blir henlagt finner vi i dagens tolkning og praktiske utførelse av uskyldspresumsjonen, beviskravet og vektlegging av barns troverdighet.
Først er det viktig å vite at politiet og påtalemyndighet jobber etter et prinsipp om sakens oppklaringspotensiale. Det betyr at saken vurderes ut fra sannsynligheten for at politiet klarer å få dømt vedkommende.
For å gjøre denne vurderingen må påtalejurist stille seg to spørsmål:
- Hvilket faktum foreligger?
Faktum er hvilke handlinger som blir beskrevet og om de, slik de er beskrevet, er omfattet av et straffebud? - Hvilke argumenter kan tiltalte fremlegge for å bli frikjent?
Mange av disse kjenner vi alle godt:
- Alibi for når handlingen fant sted.
- Vitner som forklarer at faktum ikke er slik man i utgangspunktet trodde.
- Tiltaltes egen forklaring.
- Fravær av fysiske spor, som for eksempel DNA.
Forskjellsbehandling barn – voksne
Hvordan man vektlegger et barns forklaring, påvirker også avgjørelsen.
I alle saker der barn og unge er ofre ser vi en klar forskjell – nemlig at listen over grunner til ikke å straffeforfølge vokser: Kan barnet ha falske minner? Kan noen ha plantet disse forklaringene hos barnet? Er det medisinske årsaker som forvrenger barnets historie, uavhengig av hvor sannsynlig eller hvor ofte tilstanden forekommer? Kan barnets egen forklaring – hvis den i det hele tatt foreligger – sies å være like troverdig som den voksnes?
I eksempelet på forrige side blir straffesaken mot morfar henlagt. Påtalejuristen ser ikke et oppklaringspotensiale og tar derfor heller ikke ut tiltale. Påtalejuristen vet nemlig at en forsvarsadvokat vil terpe på at guttens bror hadde sett pornografi: Er det noen sannsynlighet for at den lille gutten har sett dette også? Kan det utelukkes at gutten har sneket seg inn på storebrors rom og fått med seg grove pornografiske scener, som han deretter har «inkorporert» som egenopplevde hendelser?
Kan det da utelukkes at forklaringen ikke er falske minner? Og hva ligger bak forskjellen i forklaringene: Har morfar «tisset» eller «spyttet» på gutten? Kan det utelukkes at morfar hostet, og at litt spytt landet på gutten? Og hvordan kan vi være sikre på at gutten, som kun er fire år, forteller sannheten?
Poenget vårt er følgende: Når barn er fornærmet virker det som om rettsvesenet undersøker en rekke grunner til å la være å straffeforfølge, utelukkende fordi saken springer ut fra det barnet selv har fortalt. Det ville vært uaktuelt å spørre en voksen kvinne om voldtekten var noe hun hadde sett for seg, drømt eller «gjenopplevd» fordi hun så en voldtekt på tv. Dette er dessverre en ren diskriminering av barn som fornærmede – kun fordi de er barn.
Som vi ser er det svært lite som skal til før det blir «umulig å bevise det motsatte». Når barn er ofre, tillater vi oss å trekke inn enhver «ufornuftig og urimelig tvil», og la dette komme den tiltalte til gode. Barnets ord og troverdighet må veie like tungt som ordet og troverdigheten til en voksen.