Barnas Havarikommisjon 2025 – Et hav av ofre – utredning
Riksadvokaten forutsetter likevel, at det uavhengig av tilskjæringen i etterforskingen, må sikres at identifiserte ofre/barn får tilstrekkelig oppfølging:
«Under enhver omstendighet – enten det iverksettes etterforsking eller ei – må det sikres tilfredsstillende individuell oppfølging av identifiserte fornærmede, herunder nødvendig medisinsk behandling og adgang til å søke erstatning. Det må dessuten sikres en forsvarlig håndtering av overgrepsbilder og annet sensitivt materiale uavhengig av straffesaksbehandlingen. Slike reparerende, gjenopprettende eller kompenserende tiltak eller reaksjoner kan iverksettes uavhengig av straffesaksbehandlingen, og behovet for slik oppfølging er således ingen (absolutt) hindring for avgrensning av etterforskingen. Problemstillingene som her berøres må utredes nærmere.»40
Hvordan oppfølgingen rent faktisk skal sikres, og hvilket lovgrunnlag oppfølgingen har, omtales imidlertid ikke. Oppfølgingen synes også å bare være rettet mot «identifiserte» ofre. Hva med de barna som er en del av overgrepsmaterialet, men som ikke er blitt identifisert?
Manglende identifikasjon av ofrene er altså ikke nærmere problematisert til tross for at Norge er folkerettslig forpliktet til å identifisere barn utsatt for vold, se barnekonvensjonen artikkel 19 annet ledd:
Artikkel 19
1. Partene skal treffe alle egnede lovgivningsmessige, administrative, sosiale og opplæringsmessige tiltak for å beskytte barnet mot alle former for fysisk eller psykisk vold, skade eller misbruk, vanskjøtsel eller forsømmelig behandling, mishandling eller utnytting, herunder seksuelt misbruk, mens en eller begge foreldre, verge(r) eller eventuell annen person har omsorgen for barnet. 2. Slike beskyttelsestiltak bør omfatte effektive prosedyrer for utforming av sosiale programmer som yter nødvendig støtte til barnet og til dem som har omsorgen for barnet, samt andre former for forebygging, påpeking, rapportering, viderehenvisning, undersøkelse, behandling og oppfølging av tilfeller av barnemishandling som tidligere beskrevet og, om nødvendig, for rettslig oppfølging.
Påtalemyndighet kan unnlate å opprette straffesak for alle forhold
Unnlatelse av å opprette sak skjer ofte i nettovergrepssaker med mange ofre. Som tidligere nevnt har påtalemyndigheten en vid skjønnsmessig adgang til å selv vurdere om de ønsker å opprette straffesak. Riksadvokaten sier:
«For å kunne straffeforfølge alvorlige overgrep med den nødvendige grundighet og fremdrift kan det etter arbeidsgruppens syn i enkelte tilfeller være forsvarlig å unnlate å opprette sak for de minst alvorlige forholdene. Dette vil først og fremst gjøre seg gjeldende i sakskomplekser der hvor det er begått en rekke alvorlige overgrep, for eksempel overtredelse av straffeloven §§ 291, 299 og/eller § 302, men også overgrep som i et slikt sakskompleks relativt sett må anses mindre alvorlige (som kommer til uttrykk gjennom den lavere strafferammen) og som vil ha liten betydning for straffutmålingen når forholdene pådømmes samlet, så som overtredelse av §§ 298, 305 og/eller 306.»41
Det er uklart om Riksadvokaten med dette kun sikter til å unnlate å opprette sak for enkelte straffbare handlinger av mindre alvorlighetsgrad, eller om det også menes at man kan unnlate å opprette sak når det er mange nok ofre/barn til å straffeforfølge gjerningspersonen.
Konsekvensene av å unnlate å opprette sak er imidlertid ikke drøftet. Det kan blant annet være at ofrene ikke har rett på erstatning fra gjerningspersonen, at de ikke kommer inn til avhør og blir hørt og heller ikke får oppfølging ved Statens Barnehus.
Påtalemyndighet kan henlegge saken
Påtalemyndigheten har også en vid adgang til å henlegge saker også etter at etterforsking er gjennomført.42
Straffeprosessloven § 62 a ble endret i 2022 og gir nå en større adgang for å kunne henleggelse også digitale overgrepssaker med en strafferamme på mer enn to år.43 Digitale overgrepssaker kan også henlegges som følge av at påtalemyndighetene ikke har tilstrekkelig med bevis. Ikke minst kan sakene også henlegges av hensyn til ressurs- og kapasitet fordi
«forfølgning vil medføre saksbehandlingstid og kostnader eller øvrig ressursbruk som ikke står i rimelig forhold til sakens betydning».
Retningslinjene for slik henleggelse, og om man kan bruke henleggelsesadgangen i saker hvor offerets identitet er ukjent, er hverken problematisert av lovgiver eller Riksadvokaten.