Barnas Havarikommisjon 2025 – Et hav av ofre – utredning
Utredning
En plikt til å straffeforfølge?
Etter straffeprosessloven § 62 a skal påtalemyndigheten (politiet) «forfølge straffbare
handlinger». Uttrykket «forfølge straffbare handlinger» betyr at påtalemyndigheten blant annet skal bestemme over og lede etterforskingen, avgjøre spørsmål om påtale, og føre straffesaken for domstolene.32 Bestemmelsen lovfester det overordnende målet med straffeprosessen, nemlig straffeforfølgningsplikten, som tilsier at straffeansvaret i lovverket skal realiseres.33 Når lovgiver har bestemt at en viss adferd skal straffesanksjoners, så må påtalemyndighetene faktisk håndheve dette.
Plikten til å straffeforfølge er likevel ikke absolutt. Selv om de rettslige og faktiske betingelsene for straffeforfølgning er oppfylt, har påtalemyndighetene etter det såkalte «opportunitetsprinsippet» en viss skjønnsmessig adgang til å unnlate straffeforfølgning. Dette gjelder også i saker med digitale seksuelle overgrep av barn. Å unnlate straffeforfølgning kan skje på ulike måter, og kan gi ulike konsekvenser for barna/ofrene som ikke blir en del av straffesaken:
Påtalemyndigheten kan unnlate å starte etterforsking og begrense omfanget på en eventuell etterforsking Unnlatelse av straffeforfølgning kan for det første skje ved at påtalemyndigheten bestemmer om etterforsking skal iverksettes.
Straffeprosessloven § 224 sier at etterforsking skal foretas når det er
«rimelig grunn til å undersøke om det foreligger straffbart forhold som forfølges av det offentlige».
Bestemmelsen fastsetter både vilkårene for at påtalemyndighetene skal ha rett og plikt til å etterforske saken. I henhold til bestemmelsens annet ledd kan Riksadvokaten «gi retningslinjer om den nærmere gjennomføringen og om begrensninger i plikten».
Den rettslige standarden «rimelig grunn» gir påtalemyndighetene et utstrakt skjønn til å vurdere om etterforskingen i det hele tatt skal igangsettes, og da i hvilket omfang, ifølge Riksadvokaten:
«[…] etterforsking kan ikke settes i verk med mindre det er rimelig grunn til det. På den annen side står påtalemyndigheten relativt fritt; den har ikke plikt til å sette i gang etterforsking i alle tilfeller det er rettslig adgang til det. Det er for eksempel anledning til å unnlate å sette i verk etterforsking i enkelte saker ut fra ressursprioritering eller av andre saklige grunner. Det kan også på dette stadium utøves et skjønn innen for rammen av det opportunitetsprinsipp som gjelder i norsk straffeprosess.»34
Påtalemyndighetenes vide skjønnsadgang vil i omfattende saker og sakskomplekser kunne tilsi en tilskjæring av etterforskingen som følge av ressurs- og kapasitetshensyn.35 Slik tilskjæring er aktuelt blant annet i form av avgrensing av hvilke fornærmede som inkluderes i etterforskingen, og hvilke straffbare forhold som etterforskes når det er snakk om flere mulige straffbare handlinger.
Etterforsking av saker med digitale seksuelle overgrep i større straffesaker er omtalt av Riksadvokaten i flere interne dokumenter.36 I slike saker sier Riksadvokaten at det «ikke nødvendigvis gir anvisning på en yttergrense for hva som etter omstendighetene kan og må aksepteres.»37 Grensene er derfor ikke absolutte og bindende for påtalemyndighetene i den enkelte sak.
Ifølge Riksadvokaten bør det være en nokså vid adgang til å avskjære etterforskingen i saker med digitale overgrep med mange ofre/barn:
«Det kan spørres om hvorvidt, og i så fall i hvilken utstrekning, den enkelte av mange fornærmede i et større sakskompleks har krav på at eget forhold etterforskes og iretteføres. Man må ikke ha en for snever tilnærming til straffesaksbehandlingens ulike funksjoner, og det vil være for reduksjonistisk å avvise fornærmedes rettferdighetskrav og behov for å «bli hørt» som irrelevant.
Slik Riksadvokaten ser det, er det
likevel ikke noe absolutt krav – hverken etter rent intern norsk rett eller som følge av menneskerettighetene – om at etterforskingen skal omfatte samtlige fornærmede i et sakskompleks. Og dette gjelder kanskje særlig der hvor det er likeartede straffbare forhold som er begått».
I vurderingen må det riktignok tas hensyn til den fornærmede, men Riksadvokaten åpner likevel for å avskjære etterforskingen dersom en antatt gjerningsperson har begått lovbruddet mot mange nok ofre, og dette gir grunnlag for straffeansvar. Dette gjelder både når barnet er identifisert, men også når barnets identitet er ukjent.38
Tilsvarende åpner Riksadvokaten for å avgrense etterforskingen til enkelte straffbare forhold når det er begått flere straffbare handlinger mot det enkelte offeret.39 I denne sammenheng nevnes det at de har utpekt behovet for å «sette gjerningspersonen ut av spill i en tilstrekkelig lang periode og hindre spredning av overgrepsmateriale» som «det sentrale formålet» med straffeforfølgningen.Riksadvokatens skriftserie nr. 1/2018 side 22.