Fikk livet tilbake etter Stine Sofie Senteret

Caroline vokste opp med overgrep og psykisk vold. Jula for henne har vært forbundet med kontrasten mellom den kosen man skal føle - og hennes egne følelser av mørke, redsel og uforutsigbarhet. Etter to opphold på Stine Sofie Senteret, klarer hun nå å se en fremtid for seg selv.

Illustrasjonsbilde: colourbox.com

Etter to opphold på Stine Sofie Senteret, klarer Caroline nå å se en fremtid for seg selv.

Vi har spurt Caroline hvordan hennes barndom var. En barndom som besto av seksuelle overgrep og psykisk vold fra hennes far, mannen hun ikke klarer å kalle pappa.

- Han er så langt unna hva en pappa skal være, så det blir unaturlig å bruke et ord som er så nært! Jeg sier min far, eller han.

Overgrepene begynte da Caroline var fem år og lillesøsteren ble født.

- Mamma visste ingenting. Han sa «forteller du dette til noen, så dreper jeg mamma.» Jeg trodde på han. Han var typen til det.

Både Caroline og lillesøsteren ble utsatt for overgrep. Etter skilsmissen merket moren at jentene var annerledes etter samvær med far, og sjekket dem jevnlig for blåmerker og andre tegn på vold. Hun kunne ikke forestille seg det som faktisk foregikk. Etter at overgrepene stoppet da Caroline ble 16, fortrengte hun det hun hadde vært utsatt for. Først to år senere begynte hun å huske.

- Mamma har trodd meg fra dag én, og stått på for at vi skal få hjelp.


Dette er Stine Sofie Senteret


Kontrasten til alt det koselige

- Jula var ikke noe spesielt for meg. Den var som alle andre dager. Jeg forbinder jula bare med stress, nervøsitet og et voldsomt forventningspress om at alt skal være så koselig! Kontrasten mellom mitt liv og de andres liv, når de kom tilbake til skolen og fortalte om juleferien, ble så voldsomt stor.

Oppveksten med en far som var en overgriper og utsatte hele familien for psykisk vold, farger minnene om jula.

- Jeg husker jeg fikk penger av mamma for å kjøpe julegave til han. Jeg brukte masse tid på å finne en gave han hadde bruk for. Jeg kjøpte en solkrem på parfymeriet, siden han skulle reise til syden med den nye samboeren sin. Jeg synes jeg hadde funnet noe som passet godt. Men når han åpnet pakken var han bare skuffa og utakknemlig. Jeg kjente meg så dum, som hadde tenkt at det var en fin gave, når han var så tydelig på hvor dårlig den var. Så dum, som hadde brukt tid på å finne noe fint.


- Jeg trodde ikke på at det fantes en fremtid

Etter mange år med forferdelige overgrep, levde Caroline i det hun selv beskriver som et mørke.

- Jeg hadde mye selvmordstanker. Folk rundt sier «det kan bli bra, du kan få et fint liv». Men det hjelper ikke når du ikke tror på det selv. Livet mitt var en slags bare-hold-ut-tilværelse. Jeg så virkelig ingen fremtid for meg selv.

I april 2021 fikk Caroline sitt andre opphold på Stine Sofie Senteret, sammen med moren og søsteren sin. Og det var da alt forandret seg.


Slik er oppholdet hos oss


Troen på et nytt liv

- Jeg kan ikke sette fingeren på hva som skjedde, men livet fikk en ny vending. Jeg ble utfordra av de fantastiske menneskene som jobber der. De så meg, men syntes ikke synd på meg liksom. De utfordra meg til å si ja til muligheter, som sommerjobb på et advokatkontor. Eller å klatre til topps i klatreveggen, enda jeg har høydeskrekk. «Joda, det blir fantastisk når du kommer opp. Bare prøv!» Trygge voksenpersoner, som pusher akkurat langt nok. Vår fantastiske familiekontakt Katrine som jeg kunne prate med, og som heier på meg. Jeg har henne i bakhodet hele tiden. Siden har jeg fortsatt å si «ja.»

- I år skal jeg feire jul sammen med mamma og stefar, lillesøster og lillebror, samboeren min og hunden vår. Jeg er spent på hvordan det blir nå, når jeg har det bedre. Når mørket har sluppet, er det lettere å synes at jula er koselig da? Kontrasten mellom mitt liv og alle andres er ikke så stor lenger.


Oppfordrer andre til å søke seg inn til senteret

- Jeg sa til mamma at det er så rart å kjenne på. Fra å planlegge et liv som skulle avsluttes, til nå å planlegge kanskje å få barn en gang! Jeg har tro på at det skal gå bra. Jeg stresser ikke, jeg bekymrer meg ikke - jeg tør å bli med på livet. Jeg vet at jeg kommer til å gå på smeller, men jeg vet også at de skal jeg klare. Jeg kjenner i marg og bein at nå skal livet starte. Han skal ikke ha kontroll nå så mange år etter. Jeg skal LEVE!

Hun vil oppfordre alle barn og unge som har opplevd vold eller overgrep til å søke seg til senteret.

- Søk! Du vil ikke angre.

Søk om opphold her

Caroline er ikke hennes virkelige navn.