Barnas Havarikommisjon 2026

Oppsummering

Dagens system mangler en forpliktende struktur for å avdekke og håndtere vold i samværssaker. Meklingsordningen er ikke utformet for å identifisere vold, og ulike instanser (politi, barnevern, familievern og domstoler) arbeider i separate spor uten helhetlig ansvar. Resultatet kan bli at vold «glipper», og at barn tvinges til kontakt med en voldelig forelder.

Rapporten fastholder behovet for et tverrfaglig team allerede i meklingsfasen. Teamet bør sikre tidlig og grundig risikovurdering, bedre informasjonsdeling og et mer solid beslutningsgrunnlag for domstolene. For å fungere må teamet ha lovfestet adgang til å dele nødvendige opplysninger. Målet er tryggere prosesser og bedre beskyttelse av barna.

Oppsummering

Økningen i inntektsgrensen for fri rettshjelp i 2025 er et viktig fremskritt, og flere familier kvalifiserer nå. Likevel gjenstår et sentralt problem: I foreldretvister kan én forelder få fri rettshjelp mens den andre faller like over inntektsgrensen. Dette skaper skjevhet og kan presse frem løsninger som ikke er til barnets beste. Lik tilgang til juridisk bistand styrker barnets rettssikkerhet.

Oppsummering

Foreldre kan reise nye søksmål om samvær når «særlege grunnar» foreligger. I praksis kan dette føre til gjentatte rettssaker, noe som er særlig belastende for barn som har opplevd vold. Manglende stabilitet svekker barnets trygghet.

Rapporten foreslår å tydeliggjøre hva som menes med «særlege grunnar», kreve reelle nye opplysninger av betydning for barnets beste, og innføre en seksmånedersfrist for å reise ny sak. Målet er å hindre unødige gjentakelser, samtidig som reelle endringer fortsatt kan prøves.

Oppsummering

Å flytte barn til skjult adresse («kode 6») er et svært inngripende tiltak som griper dypt inn i barnets liv. Selv om bruken skal beskytte mot vold og trusler, påføres barna store belastninger. Samtidig kan det fortsatt fastsettes samvær, selv når barn lever på kode 6.

Det er gjort lovendringer, blant annet økt bruk av omvendt voldsalarm og bedre informasjonsplikt mellom barnevern og politi. Likevel mangler det krav om at samvær skal være avklart før kode 6 iverksettes, plikt til samarbeid mellom etatene og tydelig lovforankring av barnets beste i vurderingene. Rapporten mener omvendt voldsalarm alltid bør vurderes først, slik at byrden legges på voldsutøver – ikke på barnet.

Oppsummering

Varslingsreglene skal sikre at fornærmede og etterlatte får informasjon når domfelte får permisjon, løslates eller soner utenfor fengsel. Praksis har vært uensartet, og barn av domfelte har i dag ingen selvstendig rett til varsling.

Forslag til lovendringer er under behandling, og flere forbedringer er foreslått. Likevel mangler det løsninger for barn av domfelte. Rapporten mener varslingsplikten må utvides til flere alvorlige lovbrudd, innholdet i varslene må presiseres, og varsling må gjelde alle former for mediedeltakelse. Fornærmede og etterlatte – også barn – bør ha klagerett. Det foreslås også egne fornærmedeansvarlige i kriminalomsorgen og at varslingsreglene skal gjelde ved tvungent psykisk helsevern.

Oppsummering

Den nye voldserstatningsloven fra 2023 skulle forenkle ordningen, men har i praksis svekket barns rettigheter. Korte søknadsfrister rammer særlig barn, som ofte bruker mange år før de forteller om overgrep. Tidligere kunne barn vente til de ble voksne med å søke – det kan de ikke lenger.

Ordningen med bistandsadvokat ved søknad er fjernet, noe som gjør barn avhengige av foreldre for å søke – også der volden kommer fra en forelder. I tillegg er retten til erstatning avgrenset til bestemte straffebud, slik at valg av tiltaleavgjørelse kan avgjøre om offeret får erstatning eller ikke. At voldsutøver har fått partsinnsyn i saken, kan også påføre ofre en ny belastning.

Samlet mener rapporten at lovendringen har fått alvorlige og utilsiktede konsekvenser for barn og unge utsatt for vold.

Oppsummering

Over 4 prosent av gravide i Norge utsettes for fysisk vold – i tillegg kommer psykisk og seksuell vold. Barnet i magen kan ta skade, men i motsetning til ved rus finnes det ingen tydelig meldeplikt eller lovhjemmel som sikrer systematisk oppfølging når gravide utsettes for vold.

Myndighetene anerkjenner problemet i opptrappingsplanen mot vold og overgrep (2024–2028), men konkrete lovendringer mangler fortsatt. Det er behov for kommunale støtte- og beskyttelsesteam, meldeplikt for helsepersonell ved alvorlig vold, og en lovhjemmel som åpner for tiltak uten samtykke i de mest alvorlige tilfellene. Tidlig innsats – også før barnet er født – er avgjørende for å forebygge vold og beskytte det ufødte barnet.

Oppsummering

Personer dømt for alvorlig vold eller seksuelle overgrep kan starte nye forhold uten at partner eller hjelpeapparat kjenner til voldsrisikoen. Det øker faren for ny vold – også mot barn. Forslaget om «helseanmerkning» innebærer at helsetjenesten får et varsel ved svangerskapskontroll dersom partner er dømt for alvorlig vold, slik at familien kan følges tettere opp.

Stortinget har bedt regjeringen utrede varslingsplikt og styrket beskyttelse i ny barnelov, men konkrete løsninger mangler fortsatt. Det er behov for bedre informasjonsdeling, tydeligere politimeldeplikt også når barnet ennå ikke er født, og klare regler.

Oppsummering

Når et barn dør plutselig og uventet, skal lege varsle politiet. Dersom barnet overlever med alvorlige og uforklarlige skader, finnes ingen tilsvarende tydelig plikt. Mange saker meldes først til barnevernet, som ikke har mandat til å etterforske. Resultatet kan bli forsinket politietterforskning og tap av viktige bevis.

Det bør innføres en klar plikt for helsepersonell til å varsle politiet parallelt med barnevernet når små barn påføres alvorlig skade og det er tvil om årsaken. Tidlig involvering av politiet er avgjørende for å avdekke vold og beskytte barnet.

Oppsummering

Når barn dør plutselig hjemme, kan foreldre i dag nekte dødsstedsundersøkelse. Rundt 30 prosent takker nei til frivillig ordning, og viktige spor kan gå tapt. I motsetning til voksne finnes ingen obligatorisk ordning for barn.

Det bør innføres obligatorisk dødsstedsundersøkelse ved alle plutselige og uventede barnedødsfall, gjennomført av politiet med nødvendig kriminalteknisk kompetanse. Grunnloven er ikke til hinder for en slik ordning. Alle barn fortjener at samfunnet gjør sitt ytterste for å finne sannheten om deres død.

Oppsummering

Barn under 4 år avhøres i praksis ikke ved Statens barnehus, og rettssikkerheten svekkes jo yngre barna er. Samtidig har antallet tilrettelagte avhør av de yngste barna sunket betydelig de siste årene.

De minste barna er mest sårbare og har minst mulighet til å beskytte seg selv. De må få tilgang til både tilrettelagt avhør og medisinske undersøkelser før påtalebeslutning. Et åpent barnehus for alle barn – uavhengig av alder – er nødvendig for å sikre reell beskyttelse og rettssikkerhet.

Oppsummering

Barn under 12 år har vitneplikt også mot nære familiemedlemmer, noe som skjermer dem fra å måtte velge mellom lojalitet og sannhet. For ungdom mellom 12 og 15 år gjelder vitneplikten bare i de mest alvorlige sakene.

Dersom saken omkodes til noe mindre alvorlig, faller vitneplikten bort – og ungdommen må selv velge om de vil vitne mot egne foreldre. Dette skaper et sterkt lojalitets- og skyldpress, og kan føre til at forklaringer trekkes. Reglene bør utredes med sikte på å styrke vitneplikten og beskytte ungdom mot slikt krysspress.

Oppsummering

Døgnåpne overgrepsmottak finnes i hele landet – men bare for personer over 14 år. Barn under 14 år har ikke lik tilgang til akutt helsehjelp etter overgrep, til tross for at det årlig anmeldes hundrevis av voldtekter mot denne aldersgruppen.

Etter problemstillingen adressert i Barnas Havarikommisjon 2, har Stortinget vedtatt at overgrepsutsatte barn skal ha rett til et akuttilbud og likeverdig helsetjeneste som voksne. Likevel er saken fortsatt under behandling. En nasjonal retningslinje alene er ikke nok – det trengs en forpliktende ordning med ressurser og døgnåpen beredskap for alle barn.

Oppsummering

Når barn dør plutselig og uventet, har de ingen automatisk rett til egen advokat – selv når foreldre er mistenkt. Foreldrene kan få forsvarer eller bistandsadvokat, men barnet – offeret – står uten egen representant. Det svekker rettssikkerheten.

En bistandsadvokat for det døde barnet kunne sikret grundig etterforskning, påklaget henleggelser og ivaretatt barnets rett til liv og beskyttelse etter barnekonvensjonen. Det finnes rettslig adgang til å oppnevne advokat, men praksisen er tilfeldig. Det bør innføres en klar og selvstendig rett til bistandsadvokat for døde barn i saker der dødsårsaken er uklar eller kan skyldes straffbare forhold.

Oppsummering

Strafferammen for fremstilling og deling av seksuelle overgrep mot barn er i dag inntil tre år, noe som ikke gjenspeiler alvoret og de livsvarige konsekvensene for barna. Mengden overgrepsmateriale øker kraftig, særlig med fremveksten av KI-generert innhold. Sverige og Danmark har seks års strafferamme. En tilsvarende økning i Norge vil styrke barns vern, gi bedre prioritering av sakene og sikre at straffen står i forhold til skadeomfanget.

Oppsummering

Det er i dag ikke straffbart å lokke og manipulere barn digitalt med formål om å begå digitale seksuelle overgrep, med mindre det kan bevises hensikt om fysisk møte. Dette gir barn svakere vern på nett enn i den fysiske verden. Grooming skjer i økende grad via sosiale medier og spill, ofte med falsk identitet. Sverige og Danmark har allerede kriminalisert slik atferd. Norsk lovgivning må tilpasses den digitale virkeligheten og gjøre selve lokkingen straffbar.

Oppsummering

Kunstig intelligens har skapt en ny og alvorlig kriminalitetsbølge. Seksualiserte bilder kan genereres fra uskyldige bilder av ekte barn, og KI brukes til manipulering, produksjon og utpressing (sextortion). Norske domstoler har slått fast at KI-generert materiale omfattes av straffeloven, men rettspraksis er fortsatt i utvikling. Konsekvensene for barna er alvorlige og ofte livsvarige. Lovverket og politiets ressurser må styrkes for å møte denne utviklingen.

Oppsummering

Påtalemyndigheten har stort handlingsrom til å begrense etterforskning, henlegge saker og utelate fornærmede – også i alvorlige barnesaker. Mange barn blir derfor ikke en del av straffesaken og mister sentrale rettigheter. Samtidig er spesialiserte politienheter for digitale overgrep lagt ned, til tross for økende saksmengde. Dette svekker barns rettssikkerhet og muligheten til effektiv straffeforfølgning.

Oppsummering

Barn som ikke inkluderes i straffesaken mister retten til bistandsadvokat, erstatning og oppfølging. I digitale overgrepssaker må barn ofte bevise «skade» for å få erstatning, selv om forskning viser at skadevirkningene kan komme lenge etterpå. Voldserstatningsordningen er tett knyttet til straffesaken, noe som utelukker mange barn. Alle barn politiet vet er utsatt for straffbare handlinger bør ha rett til bistandsadvokat og erstatning – uavhengig av sakens utfall.

Oppsummering

Dagens hvitvaskingsregelverk er ikke tydelig nok på at banker har plikt til å rapportere transaksjoner knyttet til seksuelle overgrep mot barn. Finansinstitusjoner er usikre på om de har plikt eller bare mulighet til å rapportere. Internasjonal forskning viser at «følg pengene»-metoden er svært effektiv for å avdekke nettverk og stoppe overgrep. Regelverket må presiseres og samarbeidet mellom banker, tilsyn og politi styrkes.

Oppsummering

Digitale plattformer spiller en nøkkelrolle i å avdekke og forebygge overgrep. I dag finnes det ikke norsk lovgrunnlag som pålegger tech-selskaper en aktiv plikt til å overvåke og rapportere overgrepsmateriale. EU arbeider med strengere regulering, men Norge bør gå foran. Hensynet til barns rett til beskyttelse og privatliv må veie tyngre enn voksnes anonymitet. Det bør innføres krav om overvåking, rapportering, autentisering og tydeligere alderskontroll.

Oppsummering

En nasjonal sertifiseringsordning kan motivere virksomheter til å ta større ansvar for å forebygge digitale overgrep.

I tillegg har arbeidsgivere allerede rett til innsyn i ansattes elektroniske utstyr ved begrunnet mistanke om alvorlige forhold, som lagring av overgrepsmateriale. Økt kunnskap om disse mulighetene, gjennom informasjonskampanjer og tydeligere rammer, kan bidra til bedre forebygging og avdekking.