Barnas Havarikommisjon – Samvær etter vold – utredning
Barnevernstjenesten
Ved mistanke om vold skal barneverntjenesten undersøke om barnet har behov for hjelp. De trenger ikke melde saken til politiet, men kan selv velge å håndtere meldingen sammen med partene. Etter undersøkelser kan barneverntjenestentilby hjelp til foreldre og barn, som veiledning eller avlastning. Hjelpetiltak kan også pålegges. Hjelpetiltakene kan være foreldreveiledning, men også kontrolltiltak som for eksempel uanmeldt tilsyn under samvær.
Barnevernet har ikke myndighet til å fordele samværet mellom foreldre. Dette reguleres av barneloven og håndteres av familievernet.
Noen får beskjed om at barnevernet trekker seg ut, fordi barnevernet selv mener det er konfliktdrivende at de er involvert. Andre foreldre får beskjed om at dette er foreldrenes ansvar, siden de faktisk har foreldreansvaret. De må finne ut av det selv. Satt på spissen – så lenge en av foreldrene ikke kollapser har ikke barnevernet myndighet til å gripe inn i den uavklarte samværsordningen. Dette har sammenheng med dagens ordning, som legger opp til et tosporet system. Barnevernstjenesten har ansvaret for det offentligrettslige forholdet overfor barna, som for eksempel omsorgsovertakelse. Spørsmål om samvær i de tilfellene der det er foreldrene selv som skal ha foreldreansvaret, er et privatrettslig forhold. Barnevernet har ikke mulighet til å blande seg inn i spørsmålet om samvær, utover at de kan veilede foreldrene i hvordan dette bør håndteres.
Om politiet henlegger saken kan det bli førende for barnevernet i etterkant. Mange forteller at barnevernet vegrer seg for å gjøre ytterligere undersøkelser når saken er henlagt av politiet. Når politiet har henlagt, blir det som om volden ikke har skjedd. Manglende undersøkelse fra barnevernet gjør at det blir vanskelig for forelderen å få avkreftet eller bekreftet mistanke om vold eller overgrep. Nødvendig informasjon som kunne lagt føringer for samværsforhold kommer ikke frem – noe som rammer barna.
Tilbake til start: Familievernet
Da er vi tilbake til familievernkontoret og mekling om samvær der. Nå har politiet henlagt saken uten å ha gjort tilstrekkelige undersøkelser som kunne belyst saken og dermed hatt betydning for samværsordningen. Barnevernet har ikke undersøkt saken videre, og selv om de i mange tilfeller skulle ønske det, så har de ikke myndighet til å gå inn å beslutte noe i den uavklarte samværsordningen. Familievernkontoret må nå ta imot partene på nytt og sirkelen er sluttet. De kan tilby mekling og veiledning.
Skulle man ikke komme til en løsning i mekling, så vil det neste steget være å ta ut søksmål.
Saken føres for domstolen
Nå har partene kommet dit at de må engasjere advokater til å forsøke å mekle frem en ordning. Dette medfører store økonomiske kostnader for partene, om de ikke har mulighet til å motta fri rettshjelp. De færreste vil få innvilget fri rettshjelp da satsene i dag ligger for lavt. I denne situasjonen vil hensynet til barnets beste potensielt måtte vike av hensyn til foreldrenes økonomi. En forelders sterke økonomi vil kunne presse en svakere stilt forelder til å akseptere samværsordninger som ikke er til det beste for barnet. Andre vil absolutt ikke la seg presse og den uavklarte samværssituasjonen tas videre til retten.
Domstolens dilemma
For å finne ut av den uavklarte samværsordningenoppnevner ofte domstolene én sakkyndig, som oftest en psykolog. Psykologen kan ha forskjellig mandat, men normalt så veileder og utreder de saken for domstolen. Utfordringen for den sakkyndige er ofte at de ikke får god nok informasjon til å kunne opplyse saken. De får ofte ikke nok informasjon fra de tidligere instansene som har hatt saken (familievernkontoret, barnevernet, politi). De får heller ikke uavhengig informasjon fra partene, og utfordringen blir om de kan finne ny informasjon som kan gjøre domstolen mer opplyst. De står helt alene i utredningen.
Til syvende og sist blir beslutningen dommerens ansvar, men den sakkyndige vurderingen vil ofte være avgjørende. Dommeren avsier dom, men det er ikke gitt at dette blir stående som en endelig avgjørelse av saken, noe vi skal belyse nærmere under.
Rettssakene om samvær som aldri blir avgjort
Barneloven åpner for at man kan få endret en samværsdom dersom «særlege
grunnar» taler for det (barnelova § 63 annet ledd annet punktum). Bakgrunnen for unntaket er at foreldrenes og barnas situasjon kan endre seg, slik at hensynet til barnets beste tilsier at den opprinnelige avgjørelsen bør revurderes.
Vilkåret om «særlige grunner» er et materielt vilkår for endring, og ikke et prosessuelt
vilkår for endringssøksmål. Dette medfører at saken må tas under behandling, selv om det er kort tid siden saken ble prøvet for retten, eller selv om det er åpenbart at søksmålet ikke vil føre fram.
Loven åpner altså opp for at en misfornøyd forelder kan fortsette prosessen med gjentatte søksmål og runder for retten. Dette kan være belastende for barn som må leve med uforutsigbarheten over lang tid. Konsekvensene er ofte frykt, angst og depresjoner.