Barnas Havarikommisjon – Samvær etter vold – problemstilling
Problemstilling
Hjelp til barn vil i mange tilfeller komme til uttrykk som hjelp til en eller begge foreldrene. Ved å hjelpe foreldrene med deres utfordringer, vil man også hjelpe barn til et bedre liv. Når foreldrene går fra hverandre, vil barna måtte tilpasse seg den nye situasjonen etter beste evne. De er prisgitt det foreldrene får til av relasjon og avtaler etter bruddet. Etter barnelova § 43 annet ledd er det som et utgangspunkt opp til foreldrene selv å fastsette hvordan samværet mellom dem skal fordeles til det beste for barnet.
Der en av foreldrene har utøvd vold mot barnet eller den andre forelderen vil en videre relasjon bli krevende. Det blir vanskelig å skulle samarbeide om å finne gode avtaler.
Barneloven fastslår at dersom samvær ikke er til barnets beste, så skal det nektes.
Problemstillingen vi ønsker å belyse: Hvordan kan samfunnet bidra til å sikre en samværsordning som gjør barnet mindre sårbart og skadelidende, i saker hvor det er mistanker om vold?
Hvem er forpliktet til å ivareta barnets rettigheter?
Det å bli forelder til et lite barn er både en gave og en oppgave. Barn blir født med
en hel rekke grunnleggende rettigheter og behov, noe som innebærer at foreldrene også får en hel rekke plikter.
Det å bli forelder til et lite barn er både en gave og en oppgave.
Tilknytning, omsorg, kjærlighet og trygghet danner grunnlaget for barnets utvikling. Retten til et godt familieliv for barnet og foreldrenes forpliktelse til å oppfylle dette, følger av både den europeiske menneskerettighetskonvensjonen (EMK), FNs barnekonvensjon og i barneloven. Barnets beste er et grunnleggende hensyn som står i sentrum, og dette hensynet skal ivaretas i alle avgjørelser som gjelder barnet. «En god barndom varer livet ut», og gir mulighet for et godt liv.
Skal barn få oppfylt sine grunnleggende rettigheter forutsetter det at foreldrene har gode omsorgsevner og kan ivareta barna sine. Etter et samlivsbrudd er utgangspunktet at det fortsatt skal være samvær mellom barn og begge foreldre, slik at det er mulig å gi barnet et så godt familieliv som mulig. Både foreldre og barn har som et klart utgangspunkt en lovfestet rett til slikt samvær.
I tilfeller hvor den ene eller begge foreldrene kan skade barna, er norske myndigheter forpliktet til å hjelpe både foreldre og barn. Myndighetene har plikt til å gripe inn i familier der barn kan ta skade. Der hvor foreldrene svikter må myndighetene inn med støtte og hjelp til det beste for barnet. I regelverket kommer dette blant annet til uttrykk gjennom
barnevernets plikt til å gripe inn for å hindre at barn blir utsatt for omsorgssvikt eller utvikler adferdsvansker. Barnevernet kan i slike situasjoner iverksette ulike tiltak i familien for å bedre situasjonen for barnet, noe som for eksempel kommer til uttrykk i barnevernloven § 3-1.
Barnekonvensjonen artikkel 39 gir barn som har opplevd vold rett til å få hjelp og bli ivaretatt, slik at risikoen for negative konsekvenser reduseres.
Noen ganger betyr det at myndighetene, via barnevernet, må overta omsorgen for barnet for å sikre barnets nødvendige beskyttelse. Andre ganger kan barnet bli boende hos en av foreldrene, selv om det er utfordringer med omsorgsevnen hos den andre forelderen. Det skaper en ny rekke av kompliserte utfordringer – både for barnet, foreldrene og myndighetene. Det er disse utfordringene vi vil se nærmere på her.
Problemstilling
Vi vil i denne utredningen belyse myndighetenes manglende hjelp til barn etter samlivsbrudd og mistanke om vold i hjemmet, og en uavklart samværssituasjon.
Aktuelle lenker