"Her så de meg. Her hørte de på meg."

Hvordan kan et opphold ved Stine Sofie Senteret gjøre en forskjell for barn som har opplevd vold eller overgrep? Helen Kolb, høyskolelektor og doktorgradsstipendiat ved UiA, vil finne metodene som virker.


Hvorfor klarer noen barn seg veldig bra, mens andre som blir utsatt for vold fra sine nærmeste ikke gjør det? Det skal Helen Kolb finne ut.

Jeg er lei av å høre om alt som ikke fungerer, og vil finne metoder som virker.

-Jeg har sett at noen mennesker klarer seg etter traumatiske hendelser, mens andre klarer seg mindre bra. Og jeg lurer på hva det er som gjør at det er så forskjellig.


Vil undersøke hva som "virker"

- Jeg er lei av å høre om alt som ikke fungerer, og vil finne metoder som virker. Jeg vil lære av hva som hjelper dem det går bra for og se om vi kan passe på at mer av dette skjer for de andre også, sier hun.

Kolb har i mange år jobbet som minoritetsrådgiver i IMDI Agder, og har sett dette mønsteret hos flyktninger. Det samme har hun sett i jobben med unge og voksne i Kristiansand som har vært utsatt for ulike traumer. Noen klarer seg bedre enn andre.

- De er gjerne blitt kalt «Løvetannbarn», men jeg tror dette handler om mer enn barnas personlige egenskaper. Det handler like mye om hvordan barna blir møtt av voksne.
Helen Kolb, UiA
Helen Kolb forsker på motstandskraft

Dette er hun i ferd med å undersøke i doktorgraden hun skal ta på UiA, som er et samarbeid med Stine Sofies Stiftelse. I tre uker har Kolb deltatt i behandlingsopplegget hos stiftelsen, og hun har to ganger dybdeintervjuet 16 barn i alderen 12-18 som har mottatt hjelp der. Alle hadde vært utsatt for vold i nære relasjoner.

Kolb forteller at det fins lite forskning der barn og unge blir spurt selv. For å skåne barna mot ytterligere belastning, har de fleste forskere brukt voksne som kjenner barna som informanter.

- Men da har de gått glipp av det som er særegent for barnas måte å se ting på. Voksne har større perspektiv og forstår ting på annen måte enn barn. Voksne kan tro at noe er kjempeviktig, men det er ikke sikkert at det er det barnet ville trukket fram. Ved å forske på barn «gjennom de voksne» mister man det som er særskilt for barn, sier hun.

Det er dette «særskilte» hun ønsker å få tak på.

- Når barn er utsatt for vold i nære relasjoner, er all makt tatt fra dem. De kjenner fullstendig avmakt. På denne måten vil jeg forsøke å gi makt tilbake til dem og la dem si sin mening sjøl, sier Kolb.

Følgelig har hun måttet søke diverse etiske komiteer om tillatelse, særlig fordi loven egentlig krever tillatelse fra begge foreldre når barn skal spørres. Men ettersom disse ungene ofte var utsatt for vold fra en av sine foresatte, fikk Kolb til slutt lov til å benytte seg av en unntaksforskrift fra 2017.

- Det har vært tidkrevende å få alle tillatelser på plass, sier hun.

- Disse barna sto i kø for å fortelle. Det virket som at det ikke var ofte de fikk den muligheten, sier hun.


Overrasket over oppholdet

Da hun kom til Stine Sofies stiftelse i årsskiftet 2019/20, ble Kolb skikkelig overrasket.

- Det jeg så var ikke det jeg trodde jeg ville se. Jeg hadde trodd jeg skulle se barn som slet med å ta kontakt med nye folk, som vegret seg for å delta, som satt i et hjørne og ikke ville delta. Jeg trodde jeg ville se utagering.

- Men det jeg så var barn som deltok, som tok kontakt med nye barn og voksne, som stilte til alle aktiviteter; barn som ikke utagerte, men som oppførte seg som «vanlige» barn.

Hva var det som utløste dette?

Hva er det som skjer her som gjør at barna oppfører seg slik de gjør? Jeg vet at de sliter med ting i livet, men hvorfor vises det ikke her, lurte hun.

Barna hadde analysen klar:

- En av guttene sa det slik: «På en skala på 1-10 er det 11 her». Alle de 16 sa liknende ting: «Dette er så bra. Jeg redd for dra herfra. Her hørte de på meg. Her så de meg». 100 prosent sa slikt, forteller Kolb.

- Hva er det de ansatte gjør som virker?

- Det ungene fortalte var: «De så meg hele tiden. De hilste på meg hver morgen. Her er alle for meg hele tida. Det var som om de var glade for å ha meg her, og det er ikke helt vanlig, vet du».

Barna var veldig opptatt av den «omseggripende anerkjennelsen» som de opplevde fra de ansatte. De snakket om måten de ble tatt imot. Det virket som om det var det som var x-faktoren.

Kolb forteller om voksne ansatte som med hvin og latter kaster seg ut i lek med barna, som om de aldri hadde gjort slikt før. Men Kolb visste at dette gjorde de hver uke når det kom nye barn. Hver gang møtte de nye barn med samme begeistring og iver.

- Min hypotese om det som skjer, er «den smittsomme deltakelsen»; de begeistrede voksne som jobber der. Dessuten er det et stort antall voksne per barn, cirka 10 per 15 barn.

- Ingen av de voksne var på telefonen. Ingen voksne snakket med hverandre. Oppmerksomheten var hele tida viet barna. De lekte konkurranser sammen på lag med høy lagånd. Det virket som om det var noe som smittet over til barna fra de voksne.


Anerkjennelse og atmosfære

- Så hva er det som virker?

- Å bli anerkjent, slår Kolb fast.

- Barn gjenkjenner «happy face», smilende ansikt. Men de mistolker lett andre typer ansikt som negativt: Et travelt ansikt, et undrende, konsentrert, eller slitent ansikt. Ingenting av dette er egentlig negativt ment mot barnet, men det er lett for barn som er utsatt for vold å tolke det som avvisning, som det motsatte av anerkjennelse.

Så poenget er å «dynge på» med ting som kan styrke følelsen av anerkjennelse hos barnet, og redusere ting som kan oppfattes for avvisende. Disse barna trenger overtydelighet.

For å gjenkjenne anerkjennelse, må det være mye anerkjennelse for at barna skal oppfatte det. Ekstremt mye. Så mye at det ikke er noen tvil.

- Oppførselen til de ansatte på Stine Sofie Senteret gjorde at barna ble «nullstilt», slik at de ble mer i stand til å ta imot innholdet.

Selv opplevde Helen Kolb måten de ansatte oppførte seg på, på senteret som nesten «klam» eller «klissete».

- Men det var det som virket. Det var det barna likte. Det var atmosfæren som virket. De voksne var med å skape en atmosfære der barna uten tvil føler at de voksne vil dem vel.

- Så det holder ikke å være profesjonell?

- Nei, det holder ikke. Folk må by på seg selv og legge energi i det de gjør. Jeg mener vi må være mer enn profesjonelle. Dette skal være mer enn betalt kjærlighet. Du skal se ut som du er der fordi du virkelig vil være der, slår hun fast.

Kolb, som opprinnelig er fra Sør-Afrika, sier det slik: «They will never care how much you know until they know how much you care».

(artikkelen er skrevet av journalist i Fædrelandsvennen, valerie.kubens@gmail.com)

(Artikkelen er gjengitt med tillatelse fra journalisten.)

Fakta: Helen Kolb

Forsker på: Motstandskraft og mestringsmuligheter hos barn som er utsatt for vold i nære relasjoner.

Stilling: Høyskolelektor i psykologi og interkulturelle studier på Ansgar høyskole. Doktorstipendiat på UiA, institutt for psykososial helse. Håper å disputere våren 2024.

Utdanning: Bachelor psykologi og fysiologi fra University of Pretoria i Sør Afrika 1998. 2001 bachelor i ergoterapi fra Pretoria. Master i psykisk helse fra UiA i 2012.

Fakta: Alle slags traumer

Den samme tilnærmingen som brukes til voldsutssatte barn, mener Helen Kolb gjelder for mottak av traumatiserte flyktninger.

- Vi snakker om en tydelighet. Det handler om småting, om varme smil, om å reise seg og møte den andre, ta et halvt minutt og spørre om ett eller annet, lære navnene deres, spørre om hjemlandet deres, og familien, ting du tror er viktig for dem.

- Dette kan være en utfordring for introverte personer?

- Ja, men slikt handler også om å bli bevisst på hvilke signaler en sender ut, og gjøre det en makter innen sin personlighetstype.

- Alle kan vise en genuin interesse på sin måte: «Vil du ha kaffe med eller uten melk?» Gi det lille ekstra; finne din måte å uttrykke en utvilsom anerkjennelse. Du må vise at du bryr deg. Oppriktig.

- Ofte tenker folk at «systemet ikke fungerer bra». Men system er bygd opp av mennesker, og vi er del av det. Vi må ikke undervurdere den rollen vi kan spille.

- Ofte kan vi få et elendighetsperspektiv og tenke at de traumene folk har er så store at de nesten er umulig å bære, og at det er lite vi kan gjøre for å hjelpe. Men vi mennesker er skapt til å tåle motstand, og med hjelp fra andre, som fotballag og støtteapparat, kan motstandskraften deres bygges. Å bygge opp motstandskraft er en prosess, og vi er alle del av den prosessen, slår Helen Kolb fast.