KRONKIKK: Ada Sofie Austegard, Generalsekretær og Endre Bendixen, juridisk rådgiver.
Kommentar til sak om 11-åring som er tvangsflyttet etter 10 år i samme fosterhjem.
Vi i Stine Sofies Stiftelse er, i likhet med de fleste andre, dypt rystet over saken om den 11 år gamle jenta som ble flyttet mot sin vilje fra den fosterfamilien hun hadde bodd hos siden hun var ett år gammel. Over natta ble hun flyttet til sin biologiske far som hun ikke en gang kjenner, mens hun, etter den informasjonen vi sitter på, knapt får se fostermor og søsken, som har vært hennes familie i hele hennes liv. Barnevernsleder gikk nylig ut i media og ba om ro. Vi mener likevel at hensynet til jentas rettssikkerhet må veie tyngre enn barnevernsleders ønske. Det er dessuten flere andre prinsipielle forhold som heller ikke taler for ro i denne saken. Vi er for eksempel dypt bekymret for signalet det offentlige, med barnevernet i spissen, sender til barn generelt og barn i barnevernet spesielt, når de så konsekvent setter et barns ønsker og rop om hjelp til side. Hva skjer med tilliten til systemene? Hva skjer med troen på barnevernet, troen på voksne og at voksne vil beskytte dem, lytte til dem og ta dem på alvor?
Det er 20 år siden FNs barnekonvensjon ble inkorporert i norsk lov og fikk forrang. En sentral bestemmelse i FNs barnekonvensjon som også er en viktig paragraf både i Grunnloven og i barnevernsloven, er at barn har rett til å bli hørt. Barnets synspunkter skal tillegges økende vekt i tråd med alder og modenhet. Hensynet til barnets beste skal være grunnleggende når beslutninger tas, og gjennom hele prosessen. Hvordan man kan lande på at det er til det beste for et barn å rive det vekk over natta, bort fra familien det har knyttet seg til gjennom hele sitt liv, er for oss helt uforståelig. At dette skal handle om hva som er til barnets beste, tror vi rett og slett ikke noe på. Som stiftelse for barns rettigheter, som er i nærkontakt med 500 barn hvert eneste år – 3000 siden oppstarten av Stine Sofie Senteret – får vi mange historier som viser med all tydelighet at barn ikke har den rettssikkerheten de burde ha i Norge. Vi ser svært sjelden at det er gjennomført barnets beste-vurderinger i tråd med lovverkets krav. Ofte er ikke barn blitt hørt slik de har krav på etter loven. Vi ser også et system som bruker måneder og år på å komme fram til en beslutning, ofte uten at barnet får mulighet til å uttale seg trygt og fritt, slik lovverket krever. Noen ganger er det ren flaks at liv ikke går tapt som følge av svikten. Men vi vet også at barn innimellom dør som følge av mangel på ivaretakelse. Barns rettssikkerhet er en nødvendig del av beskyttelsen av barn. Barn som utsettes for vold, overgrep og omsorgssvikt, enten dette skjer i privat eller offentlig regi, har spesielt stort behov for denne beskyttelsen. Tidligere i år ga vi ut en rapport som setter fingeren på rettssikkerhetsmessige havarier for barn i Norge.
Barnas Havarikommisjon heter den, og er utarbeidet i samarbeid med advokatfirmaet Wikborg Rein. Analysene viser at vi er langt unna å gi barn den beskyttelsen mot vold, overgrep og omsorgssvikt som de har krav på i Norge i dag. Det skorter på kompetanse, og vi etterlyser tverrfaglige strukturer til erstatning for et system som i altfor stor grad er tilfeldig når det gjelder å forstå barn, snakke med barn og ha kompetanse på vold, overgrep og omsorgssvikt. Enkeltpersoner og – systemer har altfor stor makt i dagens hjelpeapparat og vi mener dette truer barns rettssikkerhet. Det haster å ta tak i dette på systemnivå, og her trenger vi handlekraftige politikere.
Vi er glade for at Statsforvalteren ønsker å føre tilsyn med den aktuelle barnevernstjenesten. Vi håper dette kan skje raskt, siden barn i løpet av kort tid kan ta stor skade når belastningen de opplever blir tilstrekkelig stor. Barn har ikke tid til å vente på systemene. Nå må systemene vise at de er til for barn, i jubileumsåret 2023.
