Webinar: Hvordan snakke med barn vi er bekymret for?

I dette webinaret møter dere pedagogene Harald Dean og Ole-Morten G. Mouridsen fra Stine Sofies Stiftelse, som forsøker å gi svar på spørsmålet: «Hvordan kan vi kommunisere åpent og ikke-ledende med barn vi er bekymret for?»

.

.

Her er lenkene som ble vist og omtalt under webinaret:

• http://www.snakkemedbarn.no
• https://www.nkvts.no/…/den-dialogiske-barnesamtalen-hvorda…/
• http://kurs.helsekompetanse.no/vold/35758

Her er Harald og Ole-Morten sine svar på spørsmålene som kom inn underveis i webinaret:

Kan dere si noe kort om hvilken bekymring en kan/bør ta opp med foreldrene v/ feks. henting i barnehagen, og hvilke bekymringer som bør varsles til barnevern før foreldrene blir informert?

SVAR: De bekymringene eller sakene som handler om omsorgssvikt – barn som over tid går sultne, skitne klær, dårlig hygiene osv. - tas opp med foreldrene. Hvis forholdene ikke bedrer seg etter å ha tatt det opp med foreldrene, meldes også det til barnevernstjenesten og en informerer foreldrene samtidig.

I saker som omhandler (bekymring om) vold og/eller overgrep, skal foreldre aldri informeres eller kontaktes. Dette skal meldes direkte til barnevernstjenesten og/eller politi. Grunnene er i) fare for bevisforspillelse, ii) foreldre kan samkjøre forklaring, og iii) barn kan få represalier/mer straff for å ha fortalt. Her står det mer utfyllende: www.statensbarnehus.no/mistanke/

Hva om barnet sier en ting som: pappa lugger meg når jeg ikke hører «og når du prøver å starte en samtale med barnet å h** bare ler og går? Du prøver igjen å snakke med barnet, men ingen respons.

SVAR: De råd ungdommer sier, som ble utsatt for vold da de var barn, når de skal gi råd til dagens hjelpere på ting de skulle ønske var annerledes da de selv var barn, er: “Ikke stopp å spør!” Eller, “spør igjen, selv om jeg sier nei, husker ikke, vet ikke” osv. Spør igjen etter noen dager eller ei/to uker. Eller be en kollega spørre om en samtale hvis dine forsøk ikke fører frem. En annen måte å jobbe på er indirekte, ved å ta opp hva voksne har lov og ikke lov å gjøre med barn, i en generell samtale med barnegruppa. Kanskje kommer det opp noe da.?

Et annet moment verdt å merke seg, er at barn kan flette sammen å fortelle om reelle hendelser (om vold) med fantasi/oppdiktning. Det at det blander fantasi og virkelighet trenger ikke bety at det ikke er noe sant i fortellingen. Se mer om dette på s. 87 i boken Profesjonelle barnesamtaler av Kari T. Gamst (2017).

Hva med bekymringsmelding som barnevern henlegger og barn fortsetter å fortelle om vold?

SVAR: Meld igjen. Og hvis det er saker som er grove, så kan og bør også politiet informeres. Om du opplever at barnevernet tar “feil” beslutning i flere anledninger, bør du gå i dialog med saksbehandler og barnevernleder. Om dette ikke fører til noe kan du kontakte kommunalsjef/direktør eller rådmann. Opplever du at barnevernet henlegger helt åpenbare saker, bør det meldes avvik til kommunen.

Hvordan er det med barn som er 2-3 år?

SVAR: Barn med begrenset verbalspråk kan det være utfordrende å kommunisere med. Vi anbefaler å ta i bruk alle observasjonsmuligheter som dere som barnehageansatte har. Hvordan er utviklingen? Hvordan er samspillet mellom barnet og andre barn, voksne og foreldre? Er det fysiske merker eller adferd som forsterker eller reduserer bekymringen? Drøft gjerne din bekymring (anonymt) med andre internt og eksternt (barnevernstjeneste, Ppt, SMISO, oss i Stine Sofies Stiftelse, Statens barnehus, avhengig av hva bekymringen gjelder).

Hvis et barn (småbarn) skriker «ikke slå meg» når h*n blir trengt opp i et hjørne (engangstilfelle), er dette noe som bør meldes til barnevern, eller ta en samtale med foreldre? Barnet er lite verbalt språkutviklet, derfor vanskelig å ha samtale med barnet.

SVAR: Det er vanskelig å svare på uten å ha mer informasjon om barnet, og barnets fungering. Utsagn, adferd, og samspill må sees i en helhet for å vurdere totalbekymringen for barnet. Vurderingen om du skal snakke med foreldre eller melde barnevern må tas etter at du har tatt denne helhetsvurderingen. På generelt grunnlag sier vi at hvis det er fare for at barnet får represalier, eller kan bli utsatt for sanksjoner skal ikke foreldre informeres. Det samme gjelder om du vurdere at dette kan bli en politisak, og det er sjanse for bevisforspillelse.

Hvis barn kommer med et utsagn i fellesskap, bør man ta med barnet til side? Eller vil barnet da slutte å prate eller tro det ikke var lov? F.eks hvis man har samling og prater om et tema og ett av barna sier "sånn gjør mamma/pappa"?

SVAR: Dette er et klassisk dilemma. På den ene siden risikerer vi å gå glipp av verdifull informasjon hvis vi bare sier: “Dette må vi prate om etterpå”. Barnet kan da lukke seg. På den andre siden skal vi være forsiktige med å blottlegge barnet og dets opplevelser ved å la det brette ut sin historie i fellesskap. Vår anbefaling er at hvis det skjer i samling, så spør igjen på direkten “fortell mer om det (imperativt)”, eventuelt “hva gjør mamma/pappa? (deskriptivt)”, og se hva barnet da svarer med. Deretter må du gjerne følge opp med: Dette var viktig du fortalte, dette vil jeg gjerne høre mer om etterpå. Og så ta en oppfølgingssamtale etterpå med barnet alene. Vi vet at barn forteller sjeldent om vold, og hvis de gjør det, så har det ofte gått lang tid fra hendelsen skjedde til de sier ifra. Hvis de først sier ifra, så har det gjerne krevd mye mot for å si ifra. Så man skal ta det som en tillitserklæring og gripe muligheten.

Kva kan ein gjere dersom eit barn fortel om vold på vegne av eit anna barn?

SVAR: Vi anbefaler deg å snakke med barnet som du er bekymret for (altså barnet som er utsatt). Du bør naturligvis snakke med barnet som forteller (alene), for å høre mer detaljer rundt hva som har skjedd. Her har du to funksjoner: ivareta barnet som forteller, og få nok informasjon som du kan benytte deg av i samtale med barnet du er bekymret for. Det er viktig å anerkjenne barnet som forteller om at det var viktig at h*n sa ifra, og fortelle veldig kort om hva du gjør videre.

Dersom et barn er truet til taushet og angrer på uttalelsen sin til deg og ikke gjentar når du spør opp igjen eller sier "jeg bare tullet" etc. hvordan bør veien videre for deg som voksen være da.

SVAR: Hvis du opplever at barnet er truet til taushet, og du er bekymret for barnets omsorgssituasjon må du må sende bekymringsmelding til barnevernet. Du kan også sette tematikken “hva er det lov og ikke lov at voksne gjør med barn” i gruppe, slik at du gir barnet flere ulike muligheter til å fortelle. Det kan også være lurt å spørre igjen etter en liten stund, eventuelt at en annen ansatt tar samtalen. Søk gjerne råd internt og eksternt om hvordan du kan gå frem.

Jeg har en bekymring for ett barn i barnehagen der jeg jobber. Jeg har hatt barnesamtale med barnet og fått utsagn som "jeg har to skumle historier", og "Mamma slo meg ned i gulvet". Jeg har gått videre til leder og styrer med dette, men de er ikke enige med meg om at vi har "nok". (Selv har jeg dokumentert mye, men ja...det er nok litt diffust. Men det er mye rart. Jeg har personlig meldeplikt. Bruker jeg den? Som privat,anonym? eller må jeg melde selv på vegne av bhg?

SVAR: Så bra at du er ditt ansvar bevisst. Og ja, det stemmer du har en selvstendig plikt til selv å gå videre, selv om du ikke opplever at dine ledere deler bekymringen i samme grad. Du må melde i kraft av at du er barnehageansatt, og kan derfor ikke melde anonymt. Jeg ville i tillegg informert styrer og leder om at du opplever at du har meldeplikt på dette, og selv går direkte til barnevernet, ettersom de ikke deler din bekymring. Drøft saken gjerne anonymt med barnevernstjenesten aller først.

Hvis du som voksen er alene med 6 barn. Og et av barna begynner å snakke om vold mot seg selv i nærheten av de andre barn, hva bør du som voksen gjøre da?

SVAR: Det er alltid en utfordring å snakke med barn om vold når det er andre barn til stede. Vi anbefaler å ta “nok” samtale i plenum til å gjøre en vurdering på om du skal gjenoppta samtalen når du har mulighet til å være alene med barnet. Vi bør alltid verne om andre barna, men ikke være redd for å stille enkelte spørsmål om det barnet forteller (selv om det er andre barn tilstede), for å ta en vurdering av alvorlighetsgraden.

Ikke spørsmål men ros. Dere er så utrolig dyktige! God formidling, bra teknisk opplegg og kunnskapsrike folk. Takk for nok en flott sending! 😊

SVAR: Tusen takk for fin tilbakemelding, det varmer 💚

Webinaret ble sendt 17. april 2020, og er en del av en serie webinarer knyttet til den pågående koronasituasjonen, og ivaretakelse av barn som utsettes av vold og overgrep. Serien er støttet av Gjensidigestiftelsen.

Her finner du alle webinarene i denne serien!