Webinar: Vold mot barn med funksjonsnedsettelser

I dette webinaret snakker Ole-Morten G. Mouridsen fra Stine Sofies Stiftelse og Linn Fjelde Farstad fra statens barnehus i Kristiansand om hvorfor barn med funksjonsnedsettelser er ekstra utsatt, hvorfor volden ofte ikke oppdages, og om hvem som utøver den.

.

.

Her er Ole-Morten og Linn sine svar på spørsmålene som kom inn underveis i webinaret:

Vi kjenner til noen saker hvor unge jenter med minoritetsbakgrunn og funksjonsnedsettelser har vært forsøkt giftet bort med menn i utlandet. Har dere kjennskap til dette?

SVAR: Ja, dette vet vi skjer, men dessverre hører vi oftest om det i ettertid. Både politi, barnevern og lokale minoritetskonsulenter kan være ressurser å samarbeide med i slike tilfeller.

Barn med funksjonsnedsettelser bruker ofte alternativ og supplerende kommunikasjon (ASK). Er det noe man bør tenke spesielt på med disse barna?

SVAR: Vi tenker det er nødvendig med et rikt nok språk til at tilpassede samtaler kan finne sted. Uavhengig av kommunikasjonsform. Tilrettelagt undervisning om kropp, grenser, relasjoner, seksualitet og vold vil gi barna formidlingsevne og en arena for å fortelle.

Hvordan fange opp vold hos barn når barn ikke har et språk?

SVAR: Det kan være utfordrende å tolke kommunikasjon fra barn som ikke har verbalspråk. Ansatte som jobber med mennesker uten verbalspråk må benytte seg av alle de observasjonskanalene de har, og forsøke å tolke barnets uttrykk. Observasjon av barnets fungering, ansatte og foreldres relasjon til barnet, og barnets relasjon til andre barn kan være viktig å observere. Det er en totalvurdering av barnets adferd, relasjoner og kommunikasjon som danner grunnlag for om du bør eller må gå videre med din bekymring.

Hvor "oppstår" volden? Finnes det tall/statistikk på om hvorvidt barna utsettes for vold utenfor hjemmet eller i hjemmet?

SVAR: Det er ikke meg bekjent at det finnes norske tall på hvor volden foregår når det gjelder barn med funksjonsnedsettelser spesielt, men forskning viser til at vold mot alle barn i hovedsak skjer i hjemmet. Rapporten fra NKVTS fra 2019 sier noe om norske forhold generelt.

Hvordan kan man ta tak i systematiske overgrep. Eksempelvis at det offentlige forventer at ungdom får personbistand til intime oppgaver fra pårørende. Som ho på 14 år som ikke fikser tampong selv, må ha mamma eller pappa til å ordne dette. Inntil disse barna får tilbud om nødvendig og selvvalgt personbistand, vil samfunnet fort akseptere skjulte overgrep. Hvilke andre tenåringer har foreldre som tukler med underlivet... Hva tenker dere om det?

SVAR: Dette eksemplet tydeliggjør de etiske utfordringene som ligger i det å bistå noen med intimhygiene. Vi tenker at etiske dilemma aldri kan drøftes nok og at problemstillinger bør løftes opp på flere nivåer. Flere interesse-organisasjoner arbeider nå aktivt for å sette fokus på BPA, noe vi mener er et viktig redskap for å sikre likestilling og livskvalitet for mennesker med funksjonsnedsettelser. Men her er det fortsatt en vei å gå og det er helt nødvendig at flere instanser jobber langsiktig med tematikken. Ellers anbefaler vi at konkrete saker drøftes med fagpersoner eller konsultasjonsteam.

Har dere noe kjennskap til at det er lettere å gi diagnoser som forklarer barnets annerledeshet eller utagering gjennom funksjonsnedsettelser istedenfor å erkjenne at dem sliter pågrunn av de har vært utsatt for vold?. Kjenner barn som har fått funksjonsnedsettelse diagnose uten at deres erfaring med vold og overgrep blir tatt med i vurdering hos psykologen. At det er lettere å gi et barn eller ungdom en diagnose som tilsier at de har medfødt atferd, enn å behandle dem for vold og overgrep, eventuelt omssorgsvikt hjemme.

SVAR: Ja, dette ser vi i mange saker på barnehuset at barn med voldserfaringer ofte har blitt utredet for depresjon, ADHD, symptomer innen autismespekeret, eller har behov for ekstra støtte i barnehage og skole grunnet vansker med å regulere impulser og følelser. Vi tror at når det gjelder barn med funksjonsnedsettelser blir naturlige reaksjoner på vonde opplevelser i særlig stor grad forklart med den nedsatte funksjonsevnen.

Kjenner en person med Autisme som har vært utsatt for omssorgsvikt og psykisk vold som barn. Foreldrene har unnskyldt egne handlinger gjennom å tillegge diagnosen hans som årsaken til at han er sykere altså mer aggressiv og voldelig enn det en mann med autisme vanligvis er. Hvordan kan man kartlegge skjult vold som skjules bak en diagnose og bortforklares som medfødte sykdommer?

SVAR: Først og fremst må vi klare å tenke at alle barn kan utsettes for vold og overgrep, først da har vi mulighet til å se det. Når vi er bekymret eller observerer endring i adferd, eller tilbakefall i ferdigheter, må vi både observere og handle deretter. Det kan være mange andre årsaker til det vi observerer, men vi bør ikke utelate at barnet kan være påført skade. Vi må tørre å bry oss, stille spørsmål og være direkte.

Barn som skal på institusjons-avlastning kan til eksempel ikke sove i "grindseng" pga at dette er å anse som tvangstiltak (les voldsutøvelse). I familiehjemmet derimot er det vanlig og folketrygden betaler samme seng som hjelpemiddel. Kan dere reflektere over hva som er forskjellen mellom vold og tvang og makt

SVAR: Dette er et stort, viktig og komplisert tema. Regelverket for hva som er «innenfor» og hva som er «utenfor» å gjøre med barn er ulikt fra institusjon og hjem. Det er vanskelig å svare konkret og generalisert på spørsmålet, men vi mener at barnets opplevelse av tiltaket eller hjelpemiddelet bør være avgjørende for om det skal brukes eller ikke. Er det forbudt er jo saken klar. Men ikke alt som er lov, er likevel rett å gjøre. Så hvis barnet opplever bruken av hjelpemidler eller tiltak som krenkende, bør dette endres, slik at barnets opplevelse blir utgangspunkt for slike avgjørelser. Og grensene mellom vold, makt og tvang er det neste umulig å sette opp på generelt grunnlag, men også her er barnets opplevelse det som blir viktig å lytte til, og må tillegges avgjørende vekt for hva som er greit å utsette barn for.

Ka hvis man oppdager at en ungdom går tilbake i utvikling, er trist,lei seg, vi ser at det er noe..Kor skal man da egentlig henvende seg for å få utredet om det kan være vold med i bildet?

SVAR: Først og fremst er det viktig at vi voksne som er rundt barna bryr oss, snakker med ungdommen og tar deres signaler og utsagn på alvor. Er du bekymret for at en ungdom er utsatt for vold eller overgrep, og det er konkrete observasjoner som du beskriver i spørsmålet, mener vi dette kvalifiserer til en melding til barnevernet og/eller politi. I Stine Sofies Stiftelsen anbefaler vi alltid å melde begge instanser samtidig, når det er bekymring for vold eller overgrep

Hva er deres erfaring med at det er eksterne omsorgspersoner som utøver volden og ikke foreldre eller nære omsorgspersoner?

SVAR: Det er disse sakene som oftest blir anmeldt til Politiet slik vi erfarer det på Agder. Da er det gjerne en støttekontakt, fritidsleder, arbeidsleder eller ansatt i bolig som mistenkes for å utnytte en sårbar person seksuelt. Her må det gjøres et kontinuerlig arbeid der leder for tjenestetilbudet har et særlig ansvar for å sikre at brukere av tjenestene får et forsvarlig tilbud.

I disse Koronatider, rapporterer foreldre om betydelig meromsorg. I revidert budsjett er det satt av 75 mill til avlastningstiltak til familier med store behov. Det betyr ca 15.000 per barn med vedtak om avlastning. Når et avlastningsdøgn fort koster 10.000,- er jeg usikker på om kommunene vil kunne tilby i tilstrekkelig omfang til å hindre uheldig vold i hjemmet grunnet utslitte foreldre. Hva kan vi gjøre for å unngå dette?

SVAR: Regnestykket ditt blir jo veldig tydelig, og vi deler din usikkerhet på om kommunen kan tilby tilstrekkelig hjelp. Vi har naturligvis ikke et enkelt svar på denne store utfordringen. Men vi tenker det bør og må jobbes på flere nivåer. Både vi, og dere må fortsette å «stå på barrikadene» for disse barna, jobbe langsiktig med å få økt de økonomiske rammende for slike tiltak. I tillegg må det jobbes lokalt for at kommunen tilbyr de barna(og familiene) som trenger det aller mest den hjelpen de har krav på. I tillegg er det jo akutte situasjoner der vi må melde ifra til barnevern og politi for å avverge at dette skjer. Ønsker samtidig å informere om avvegingsplikten som det kan leses mer om her: www.plikt.no

Har dere forskning eller erfaringer med at barn med funksjonsnedsettelser blir utsatt for psykisk vold fordi de ikke møter foreldres forventninger eller når opp til samfunnets forventninger? Foreldre latterliggjør barnet for ikke klare ''vanlige ting'', og trenger hjelp

SVAR: Ja, vi vet at noen barn får nedsettende utsagn fra foreldre og søsken, "stikk" som får barnet til å føle seg dum og mindreverdig. Vi vet også at den psykiske volden gir mest angst og depresjon senere i livet. Psykisk vold skal tas på like stort alvor som annen form for vold, og bekymringen bør drøftes med fagpersoner. Man bør også spørre barnet hvordan det opplever krav og kommentarer. Vi anbefaler også at dere ser webinaret om emosjonell omsorgssvikt.

Tenker dere at det bør være bedre oppfølgning av familier som har barn med funksjonsnedsettelser og at det kan bidra til å forebygge og avdekke omsorgssvikt?

SVAR: Helt klart ja. Om det offentlige kunne komme med tiltak som kan redusere familiestresset vil dette naturlig nok kunne påvirke foreldrenes kapasitet og samtidig oppdage omsorgssvikt tidligere. For eksempel vil nok mange foreldre si at det hadde hjulpet å unngå at hjelpeapparatet er for oppdelt, at en kompetent koordinator hadde vært nyttig, at stadig utskifting av hjelpere bør unngås, at hjelp til å forebygge isolasjon av både barnet og familien er viktig, at lovfestede rettigheter må innvilges uten kamp, og at det er nødvendig at barnets beste, likestilling og inkludering ikke viker for økonomiske argumenter. Rapporten "Trøbbel i grenseflatene" sier noe om utfordringene i møte med et oppdelt hjelpeapparat.

Finnes det et opplegg/materiell til å arbeide forebyggende spesielt rettet mot disse barna?

SVAR: Det er ikke oss bekjent mye materiell, men vi tenker det kan være lurt å bruke det materiellet som allerede finnes for så å tilpasse det slik at opplæringen blir tilrettelagt der det er nødvendig. Når det gjelder ungdom med kognitive funksjonsnedsettelser anbefales å sjekke ut lettlestserien om Tigergjengen på Skauge forlag, brosjyren om Vett på nett fra Bufdir eller det voldsforbyggende programmet VIP fra Likestillingssenteret.

Hva skal man gjøre om en familie nekter og motta hjelp, eller ikke tør å oppsøke hjelp fordi folk i nærmiljø utstøtter dem for å være hjelpetrengende?

SVAR: Hvis foreldre nekter å motta hjelp og barnet eller familien åpenlagt trenger denne støtten, må det meldes ifra om denne bekymringen. Saken kan naturligvis drøftes med det lokale barnevernet, og det kan gjøres anonymt om det er ønskelig. Hvis foreldrene ikke tør oppsøke hjelp pga nærmiljøet er jo dette svært trist, men håper at noen andre i nærmiljøet tør stille opp og bistå familien til å motta nødvendig hjelp. Det finnes anonyme hjelpelinjer hvis det er et alternativ, både foreldresupport(116 123), www.sidetmedord.no og alarmtelefonen for barn og unge (116 111) kan benyttes

Erfarer at det er stor vegring mot å melde bekymring for barn med funksjonsnedsettelse .Mye adferd som ville vekket bekymring hos normalt fungerende barn, snakkes bort som adferd opp mot diagnose hos barn med funksjonsnedsettelse..noen tanker om det? Noen erfaringer?

SVAR: Vi erfarer det samme dessverre. Se spørsmål og svar nummer 6

Det å be om hjelp når en er på felgen, er vanskelig når kommunene stadig svarer: Det å ha et barn er krevende, og det å få barn er selvvalgt. I møtet med hjelpeapparatet møter en fort en vegg av ressursknapphet. Er det ikke litt romantisk å tro at kommunene fikser dette?

SVAR: Jo, det er nok litt romantisk å tro. Men det er viktig å si at i enkelte kommuner funger dette svært godt, mens i andre kommuner som du refererer til, fungerer ikke dette. Og tilbakemeldinger som du nevner blir jo rett og slett for dårlig, og bør varsles til kommuneledelsen. Vi er jo prisgitt det hjelpesystemet som finnes, og vi oppfordrer jo alltid til å gå i dialog å prøve å finne løsninger, og samtidig være tydelig på egne rettigheter.

Ja opplever at det er stort tabu på team møter og diskutere hvordan man skal snakke om seksualitet og kropp med barn med nedsatt funksjonsevne.. skremmende

SVAR: Vi opplever det samme som deg, at seksualitet er et tabu, og kanskje spesielt når det kommer til barn med nedsatt funksjonsevne. Vi har jobbet en del med å kartlegge hvilke barrierer som gjør seg gjeldene rundt denne utfordringen, og ser at eget ubehag knyttet til å snakke om temaet er en av de største barrierene. For å gjøre temaet mindre tabu må vi erkjenne at dette er en utfordring, og øve oss på samtaler, både i kollegiet og samtaler med barn. Så arbeid med egne barrierer er en god plass å starte dette arbeidet.

Det er helt klart behov for å jobbe for at barn med funksjonshemminger skal få et språk for å sette grenser og til å fortelle, og for at mennesker nært dem skal skjønne at slikt kan foregå. Men er ikke arbeid på systemnivå minst like viktig? Det har dere ikke sagt så mye om. Hvordan få dette til å vises i lovverk, planverk, budsjetter og prioriteringer?

SVAR: Systematisk arbeid på området er svært viktig. Vi tok ikke for oss dette arbeidet i webinaret da målgruppen var foreldre, og de som jobber dirkete med barna. Men både Stine Sofies Stiftelse og Statens barnehus jobber langsiktig med å økes fokuset på dette arbeidet inn mot kommune og stat, slik at lover, planer og budsjetter i større grad får den prioriteringen det bør og må ha. I tillegg til oss vet vi at det er flere andre organisasjoner som jobber godt på dette området.

Vi har en utviklingshemmet gutt uten språk, og mye blir omtalt som uhell i tjeneste. Når han kommer hjem med blåmerke, finnes det sjeldent noen god forklaring. Det føres ikke avvik, men forklares med dunk i bord etc. Hvordan kan en sikre at tjenesten er uten voldsutøvelse?

SVAR: Vi forstår deres bekymring, og synes absolutt dette er noe som dere bør ta opp med ledelsen av den tjenesten det gjelder (noe dere sikkert allerede har gjort). Vær ærlig på deres bekymringer, og be om at det dokumenteres tydeligere og at det er en forventning om at det skrives avvik for å forhindre dette i fremtiden. Hva sier/kommuniserer barnet om dette er jo også svært vesentlig informasjon. Er bekymringen stor, og dere ikke kommer noen vei med henvendelsene til tjenesten, bør politiet kobles inn.

FRI Agder har etablert et møtested for skeive personer med nedsatt psykisk funkasjonsevner. Erfaringene er at det er mye stigma mot personer med nedsatt fuknsjonsevne og liten forståelse for deres seksualitet- og kjønnsmangfold og behov for trygge møtesteder (hvor vi kan snakke om tema som eks kjærester, klemming etc). Hvordan kan vi arbeide for å utvide forståelsen for oss mennesker? https://www.facebook.com/pustu...

SVAR: Vi opplever som deg at det fortsatt er stigma mot personer med funksjonsnedsettelser selv om mye heldigvis har skjedd de siste 50 årene. Men det er fortsatt en vei å gå med tanke på forståelsen for at personer med funksjonsnedsettelser også trenger god seksuell helse. Det er mange som opplever foreninger og interesseorganisasjoner som gode ressurser og viktige møteplasser. Vi heier på alle som arbeider for mangfold og et samfunn som rommer alle. Det å drive folkeopplysning, aktivt være en del av samfunnsdebatten og motarbeide trender som truer mangfold og inkludering er noe vi alle må ta ansvar for.

Webinaret ble sendt 12. mai 2020, og er en del av en serie webinarer knyttet til den pågående koronasituasjonen, og ivaretakelse av barn som utsettes for vold og overgrep. Serien er støttet av Gjensidigestiftelsen.

Her finner du alle webinarene i denne serien!