For barna som tvinges til samvær

Det er barn som tvinges til samvær med voksne som har brakt dem til verden [siden det er snakk om både mor og far], annet har de ikke gjort. Det er det eneste de kan takke sine biologiske foreldre for. Nå er de bare redde for disse voksne som krever opprettholdelse av familiebåndene og som brøler høyt, du er min! Barna omringes av egne rettigheter som står skrevet i fjell: Din stemme skal bli hørt! Vi skal gjøre det som er best for deg! Du har rett til å ha egne meninger!

Omringet av fjellene med rettigheter og «hjelpere» tørker de tårene og sier forsiktig «jeg vil ikke». Hjelperne smiler trøstende og med beroligende stemme sier de «dette vil gå bra, vi skal passe på deg». Barna vet at det ikke er sant, det gikk ikke bra forrige gang. Dette har de hørt før, de har følt frykten og smerten ved gjentatte ganger å gi etter for tvangen. Tvangen til samvær med dem som har gjort dem så vondt.

Hjelperne fortviler, de ser frykten i barnas øyner. Men hva kan de gjøre? Den europeiske menneskerettighetsdomstolen (EMD) er en spesialdomstol for menneskerettigheter. De holder et årvåkent blikk mot hjelperne. Hvem skal hjelperne velge? De voksnes rettigheter eller barnas? Det er så krevende å redegjøre fullgodt for hvorfor de små ikke vil, slik at også EMD kan gi forrang til barnets perspektiv.

Hjelperne og myndighetene i det lille landet velger å ikke se inn i de små redde og fortvilte øynene. De overser den lille kroppen som mekanisk og med bøyd hode igjen og igjen tas med til samvær. De velger bort barnet sine rettigheter – vi kan ikke bli dømt av EMD igjen!

Igjen sitter barnet omringet av mektige rettighetsfjell. Når mørket legger seg over dalen, ser de ikke lenger fjellene. Stemmene er ikke lenger spede, det er kun mørkt og helt stille.

For barna som tvinges til samvær

Ada Sofie Austegard
Generalsekretær, Stine Sofies Stiftelse