Kommunene må gi voldsutsatte barn bedre hjelp

– Retningslinjene løfter opp tverrfaglighet og peker særlig på kommunens og ledernes ansvar. Det er en bestilling som passer som hånd i hanske med modellen Stine Sofies Stiftelse nå utvikler for ivaretakelse av volds- og overgrepsutsatte barn i kommunene, forteller Helene Kløcker, som leder arbeidet med prosjektet.

Se de nye retningslinjene her.

– Målet er at voldsusatte barn skal klare hverdagen og få et godt liv der de bor. Da må voksne som jobber med barn tilegne seg kunnskap om risiko- og beskyttelsesfaktorer, øve på ferdigheter og lage gode rutiner. De må også forplikte seg til tverrfaglig samarbeid som sørger for at barna ikke blir kasteballer i systemet.

NOUen Svikt og svik konkluderte med at utsatte barn og unge ikke får den hjelpen de trenger i sin hjemkommune.

– Det er ingen tvil om at vi har et hjelpesystem som ikke fungerer godt nok. Jeg har snakket med mange omsorgspersoner i det siste. Et typisk eksempel er fostermoren som var helt utmattet fordi alle i hjelpeapparatet pekte på hva de andre kunne bidra med, samtidig som ingen til slutt kunne hjelpe. Tilbudet på Stine Sofie Senteret er et viktig tiltak, men alle bor i en kommune, og det er der de må følges opp, sier Kløcker.

Må se hele barnet

På Helsedirektoratets nettside sier avdelingsdirektør Ellen Margrethe Carlsen følgende:

– Noe av det viktigste med den nye retningslinjen er å sette ulike sektorer i stand til å jobbe sammen for å se hele barnet og avdekke sammensatte behov for støtte.

Kløcker mener kommunene må ta et større og mer helhetlig ansvar.

– Jeg undres over at kun 40 % av norske kommuner har en egen handlingsplan for vold i nære relasjoner, og at mange av planene er mangelfulle når det kommer til hvordan vi skal ivareta de som er utsatt. Retningslinjene er tydelige; kommunen har en plikt til å gi helhetlig hjelp og sørge for bedre samhandling mellom ulike sektorer og instanser, tydelig forankring i øverste administrative og politiske ledelse, og riktig kompetanse hos de ansatte.

Barns rett til medvirkning

– Et viktig eksempel på riktig kompetanse er å forstå at barn ikke alltid viser tydelig at de har det vondt. Derfor må voksne ha gode ferdigheter i å snakke med barn. Vi må legge til rette for at de blir hørt i saker som angår dem. Det er en grunnleggende rettighet som alle barn har, og er forankret både i Grunnloven og i FNs barnekonvensjon, sier Kløcker.

Hun forteller at de snakker med voldsutsatte barn og ungdom i utviklingen av modellen for helhetlig ivaretakelse.

– Det er de som vet hvor skoen trykker. Det er de som har opplevd hjelpeapparatet og vet hva som fungerer bra og hva som ikke fungerer. Vi ser at vi kan ivareta barna gjennom å tilrettelegge for mer av det alle barn trenger. En god skole, gøy fritid, evne til å få venner, et trygt sted å bo og ikke minst gode og trygge omsorgspersoner.