Jurist og forsker Anine Kierulf har flere ganger uttalt at ytringsfrihet ikke gir deg krav på å få gjennomslag for det du mener. Videre sier hun at forbud ikke er veien å gå for å komme ytringer man ikke liker til livs; de bør heller møtes med motytring. Kloke ord fra en vis dame, men likevel så vanskelig for folk flest og spesielt for sårbare grupper.
Det er mye fokus på nettroll, men lite er sagt og skrevet om ytringstrollene som finnes der ute. Ytringstrollet er en som ytrer seg med et ensidig perspektiv, fordreining av fakta og noen ganger for egen vinning. De bryter ikke loven, men formidler en alternativ virkelighet. Dette er kanskje første gangen du har hørt om ytringstrollene, men vi bør snakke mer om dem. For hvem har ansvar for å beskytte sårbare mennesker fra denne type troll?
Grunnloven og Den europeiske menneskerettskonvensjon verner om ytringsfriheten. De aller fleste ytringer er tillatt i Norge, men ytringsfriheten er ikke absolutt. Lovverket har flere bestemmelser som verner både individer og grupper mot trusler, privatlivskrenkelser og diskriminerende og hatefulle ytringer.
I praksis må man imidlertid en tur innom domstolene for å få avgjort hvorvidt ytringsfriheten både kan og skal begrenses. Denne turen er det ikke alle som er rustet for, og når man kommer til domstolene er det for mange allerede for sent.
Lovverket kan ikke beskytte oss mot ytringstrollet – så hvem kan?
Svaret er i utgangspunktet enkelt, det er media. I disse sosiale medier-tider er det også enkeltmennesker der ute som kan bidra med sunn fornuft og mer balansert fremstilling av en såkalt «sannhet» i saker der en ikke kan vite, men tror. Det er foruroligende hvor mange som fremstiller sin egen tro på en sak som den hele og fulle sannhet. Enkeltmenneskers ensidige og unyanserte ytring på sosiale medier er en ting, men når media gjør det samme gjennom sine kanaler, er det svært bekymringsfullt.
Flere saker som fremstilles i media, der en ikke kan sette to streker under svaret, preges av konklusjoner basert på en ensidig fremstilling av saken. Dette er en farlig utvikling og svekker journalistene – og medias troverdighet.
Ja, jeg vet at alle er fri til å komme med motytring. Men, det er fortsatt mediene sitt ansvar å sørge for en balansert fremstilling og belyse alle sider i saken der en ikke vet, men tror. For meg som arbeider for en barndom uten vold og overgrep i Stine Sofies Stiftelse, skjærer det meg i hjertet de gangene media omtaler barnevernets inngripen i et barns liv med omsorgsovertagelse som eneberettiget negativt. Barnets stemme i slike saker er vanskelig å fremme. Derimot gjaller foreldrenes stemme i sosiale medier, nettforum og til og med i nasjonale medier.
Dessverre er jeg privat blitt godt kjent med ytringstrollet gjennom Baneheiasaken der min datter på åtte år ble brutalt voldtatt og drept.
Jeg har måttet lese artikler der aktører gang på gang er gitt spalteplass om bevisførsel som for lengst er parkert og konstruerte sannheter. Jeg er voksen, og står i det selv om det gjør veldig vondt og gir meg søvnløse netter. Men det skal ikke barn måtte gjøre. I min jobb i Stine Sofies Stiftelse er vi stadig i kontakt med barn og unge som må stå i dette – uten de forutsetninger jeg gjennom flere år har tilegnet meg.
Jeg vet også av erfaring at selv om media ønsker å fremstå som seriøs og levere et godt håndverk varer det ikke lenge før suget etter en saftig overskrift og mange klikk overstyrer kvaliteten, håndverket og troverdigheten. Både media og mennesker er tapere i denne utviklingen.
Jeg har dessverre liten tro på at disse ordene vil endre medias forhold til ytringstrollene. Men det er forhåpentligvis et lite bidrag til å temme trollet noe, og plassere ansvar der det hører hjemme.
(Artikkelen stod på trykk i VG sin Bra damer-spalte, 3. november 2018, og kan også leses her.)
