Det er kanskje ikke så overraskende når statistikken forteller oss at ni av ti overgrep begås mot jenter, og at majoriteten av alle overgrep har en mannlig utøver. Det betyr ikke at gutter ikke opplever seksuelle overgrep.
Når en gutt utsettes for et seksuelt overgrep – og opplever maktesløshet, underkastelse og handlingslammelse – utfordrer det forestillingen mange har av et overgrep, særlig hvis overgriper er en kvinne. Forståelsen av mannlighet inkluderer sjelden muligheten til å være et offer. Når offerrollen feminiseres og undertrykkelsen maskuliniseres, kan det hindre overgrepsutsatte gutter i å få hjelp.
Selv om den vestlige forståelsen av mannlighet er i bevegelse, sosialiseres mange gutter til en snever forståelse av hva det vil si å være gutt og mann. Den kulturelt dominerende forståelsen av mannlighet er at menn er sterke, bestemte, erobrere, selvstendige, seksuelle initiativtakere, og ikke-ofre.
Mange av ofrene velger taushet
Når gutter blir utsatt for seksuelle overgrep, havner de i et dobbelt tabu, både fordi seksuelle overgrep i seg selv er tabu, men også fordi det er tabu å være gutt og offer. Følgelig velger mange av guttene taushet, for å redde mannlig ære, men også i redsel for å ikke bli trodd, bli ledd av, og bli sett på som lite mannlig. Stereotypiske mannsbilder begrenser gutters mulighet til å forstå seg selv som overgrepsutsatt, til å søke hjelp, og det begrenser alle andres evne til å se, tro og hjelpe disse guttene.
Mange overgrepsutsatte gutter opplever skadevirkninger. «Fillip» er en av dem. Den første seksuelle krenkelsen skjedde da han var 12 år gammel, da tante (45) befølte ham mot hans vilje. Under overgrepet opplevde Fillip en klassisk uoverensstemmelse mellom kropp og sinn, han opplevde både ereksjon og orgasme, samtidig som han mentalt sett strittet imot.
Fillip ble usikker på seg selv: «Siden jeg fikk ereksjon, likte jeg det vel?», tenkte han, og klandret seg selv for hendelsen. I tillegg følte han seg skitten, kroppslig sett. Overgrepene fortsatte i to år før tanten trakk seg unna og flyttet til en annen kommune.
Tiden leger ikke alle sår
Ti år seinere lever Fillip fremdeles i taushet, han utøver risikoatferd og opplever utfordringer på flere fronter. Han har spiseproblemer, han selger kroppen sin seksuelt, han ruser seg for å døyve smertene, og har problemer med å finne sin seksuelle identitet.
To ganger prøvde Fillip å fortelle sin historie, både til en lærer og en advokat, uten hell. Men begge gangene ble fagpersonens begrensede forestillingsevne et hinder for at realiteten kunne bli avdekket. Fillip ble ledd av. Han fikk høre: «Det kan umulig være sant», eller «Du skulle bare ha nytt det, det er jo en bonus når det kommer fra ei dame! Her skal du ikke anmelde». Følgelig fortsetter Fillip sitt liv i taushet og smerte, og ettersom årene går, dukker det opp fysiske plager som fastlegen ikke finner en forklaring på.
Vi må bryte tabuer
Inspirert av NTNU-professor Torbjørn H. Andersen, er mitt budskap til deg som fagperson eller vanlig samfunnsborger: Seksuelle overgrep er ikke kjønnet, men en menneskelig erfaring. Det trengs en endring i våre tankemønstre rundt kjønn, og vi må anerkjenne at også gutter blir utsatt for seksuelle overgrep – til og med av kvinnelige overgripere.
Den anerkjennelsen kan bryte taushet og tabuer. Den anerkjennelsen kan gjøre at overgrepsutsatte gutter kan få hjelp.
Debattinnlegget sto på trykk i Bergens Tidene. Skrevet av pedagog og foredragsholder i Stine Sofies Stiftelse, Harald Dean.
Vil du bidra til at ingen barn skal oppleve vold eller overgrep? Bli støttespiller.
Bli støttespiller nå!
